A
- Affrikat
- En konsonant innledet som en plosiv og forløst som en frikativ, vanligvis en sibilant. Fordi hele den artikulatoriske bevegelsen gjerne utføres svært hurtig, og på grunn av fonotaktiske egenskaper, er affrikater på mange språk å anse som egne fonemer snarere enn sammensatte konsonantgrupper.
- Aktiv artikulator
- En språklyds aktive artikulator er det taleorganet som beveger seg under uttalen av den, vanligvis underleppa eller en del av tunga (hvis forskjellige deler i stor grad kan beveges uavhengig av hverandre), slik som tungespissen, tungebladet, tungeryggen eller tungerota.
- Akustikk
- Det som har å gjøre med lyd i mekanisk forstand, uavhengig av språksystemet. Akustikk handler i språklig sammenheng om hvordan lydformene opptrer som lydbølger (definert ved blant annet frekvens og amplitude). Akustikk er på mange måter en motsats til artikulasjon, og begge deler er aspekter ved fonetikken.
- Allofon
- En allofon er en av flere språklyder (av og til kalt 'foner') som er fremtredelser av samme fonem. Hvilken allofon som til enhver tid gjelder i uttalen, er betinget av omkringliggende lyder gjennom fonetiske regler.
- Allofoni
- Se Allofon i stedet.
- Alveolar
- En alveolar konsonant er en hvis passive artikulator er gommen (på latin 'alveoli'), det harde og noenlunde flate området rett bak tenna og noen centimetre bakover.
- Apikal
- En apikal konsonant er en hvis aktive artikulator er tungespissen (på latin 'apex').
- Approksimant
- En approksimant er en språklyd hvor innsnevringen mellom aktiv og passiv artikulator er så svak at lufstrømmen ikke vesentlig hindres. Med approksimanter menes vanligvis en klasse av konsonanter, hvor det tross alt er en viss innsnevring karakteristisk for den aktuelle lyden. Imidlertid vil mange regne vokalene, hvor det ikke foreligger noen innsnevring, som en undergruppe av approksimantene.
- Artikulasjon
- Det som har å gjøre med hvordan språklyder rent fysisk frembringes ved hjelp av taleorganene - gjerne inndelt i aktive og passive artikulatorer. Artikulasjon er på mange måter en motsats til akustikk, og begge deler er aspekter ved fonetikken.
- Artikulasjonsmåte
- Artikulasjonsmåten til en språklyd er hvordan taleorganene brukes under uttalen av den, uavhengig av hvor i kroppens fysiske tale-apparat artikulasjonen finner sted (artikulasjonsstedet). Det kan f.eks. handle om hvordan tunga formes, om ganeseilet er åpnet (slik at det strømmer luft gjennom nesa) eller om stemmebåndene vibrerer.
- Artikulasjonssted
- Artikulasjonsstedet til en språklyd er det stedet den oppstår i kroppens fysiske tale-apparat. Både vokaler og konsonanter kjennetegnes av at det finner sted en innsnevring i munnhulen, svelget, strupen eller stemmebåndene, skjønt vanligvis et eller annet sted i munnhulen. Det er dette som er artikulasjonsstedet til språklyden. I angivelsen av artikulasjonssted står først betegnelsen for et område på den aktive artikulatoren, etterfulgt av en bindestrek og betegnelsen for et område på den passive artikulatoren.
- Artikulator
- Se Artikulasjon i stedet.
- Artikulatorisk
- Se Artikulasjon i stedet.
- Aspirert
- En aspirert konsonant er en som etterfølges av et lite pust, i form av en liten forsinkelse mellom forløsningen av konsonanten og begynnelsen av neste vokal. Strengt tatt kan aspirasjon finne sted enten foran eller etter konsonanten, og disse to typene skjelnes ofte som henholdsvis 'pre-aspirasjon' og 'post-aspirasjon'.
- Assimilasjon
- En språklyd assimileres av en omkringliggende språklyd når den forandrer seg i retning av å bli likere denne, noe som ofte inntreffer som følge av en naturlig streben etter lettere uttale.
B
- Bakre vokal
- En vokal som uttales med tungeryggen forholdsvis langt bak i munnhulen.
- Betoning
- Se Betont i stedet.
- Betont
- En stavelse er betont hvis den tar hovedtrykk.
- Betydningsskillende
- At en lydforskjell (f.eks. mellom to konsonanter) er betydningsskillende betyr at den i noen tilfeller er den eneste lydforskjellen mellom to språklige uttrykk med forskjellig betydning. En språklyd eller gruppe av beslektede språklyder omtales som betydningsskillende hvis den står i slik motsetning til alle andre lyder i språket.
- Bilabial
- En bilabial konsonant er en som uttales med begge leppene som artikulatorer, dvs. med overleppa som passiv og underleppa som aktiv artikulator.
- Bitrykk
- Et svakt trykk som ofte legges på noen av stavelsene mellom to hovedtrykk, for å lette uttalen. Mens det er høyst ett hovedtrykk i et ord, kan det være flere bitrykk, gjerne på hver andre eller tredje stavelse. Plasseringen av bitrykk er vanligvis regelmessig.
- Bøyningsstamme
- Stammen i et bøyningsmønster, som er den formen vi sitter igjen med når alle relevante affikser er skrelt vekk.
D
- Dental
- En dental konsonant er en som uttales med overtennene som passiv artikulator. Dette betyr at det ved hjelp av underleppa eller tunga lages en innsnevring mot kanten på tenna eller baksiden av tannrekka.
- Diftong
- En sammensetning av en vokal og en halvvokal. Rent akustisk fortoner en diftong seg som en vokallyd med glidende overgang mellom to ulike valører, hvorav én langvarig og én kortvarig. Når halvvokalen kommer først er det snakk om en 'stigende diftong', mens hvis halvvokalen kommer sist er det snakk om en 'synkende diftong'.
- Diftongiering
- Det fenomen at en (enkel) vokal, eller en vanlig vokalgruppe, omdannes til en diftong, som regel for å lette uttalen.
- Dissimilasjon
- En språklyd dissimileres fra en omkringliggende språklyd når den forandrer seg i retning av å bli mer forskjellig fra denne, noe som ofte inntreffer som følge av en naturlig streben etter lettere uttale.
- Dorsal
- En dorsal språklyd er en som artikuleres med tungeryggen (på latin 'dorsum') som aktiv artikulator. Tungeryggen kan beveges delvis uavhengig av f.eks. tungespissen. Alle vokaler er dorsale, men denne termen brukes oftest om en klasse av konsonanter som omfatter palataler, velarer og uvularer - henvisninger til aktuelle passive artikulatorer.
E
- Ejektiv
- En konsonant som innebærer to innsnevringer i talekanalen og en glottal luftstrøm - en luftstrøm drevet frem av stemmebåndene snarere enn av lungene. Artikulasjonen av ejektiven begynner med en vanlig innsnevring et sted i talekanalen etterfulgt av at stemmebåndene lukkes og heves - noe som skaper stort trykk mot den øverste innsnevringen. Til slutt åpnes den første innsnevringen og forårsaker en eksplosjonsartet lyd.
- Ekstensjon
- Se Denotasjon i stedet.
F
- Fon
- Lite brukt synonym for språklyd, uavhengig av status som eget fonem eller som allofon av et større fonem.
- Fonem
- En betydningsskillende (også kalt 'distinktiv') språklyd eller gruppe av beslektede språklyder som sammen står i betydningsskillende motsetning til andre språklyder. Et fonem kan ha flere uttalevarianter - kalt allofoner - betinget av den lydlige konteksten. Forskjellen mellom to betydningsskillende språklyder kalles gjerne 'fonologisk distinksjon'.
- Fonemikk
- Det som har å gjøre med språklyder og lydfenomener på et abstrakt plan, hvor aksent og uttalevarianter er irrelevante. Denne betegnelsen brukes ofte i beskrivelsen av lydsystemet i et språk, om lydfenomener som, i motsetning til de fonetiske, er av betydningsskillende art.
- Fonemisk
- Betegner språklyder som har status som egne fonemer, kontra språklyder som kun er allofoner av et støtte fonem.
- Fonemisk
- Se Fonemikk i stedet.
- Fonetikk
- Læren om og studien av det lydmessige ved et språk, men på et lavere plan enn fonologien. Fonetikken kan hovedsaklig deles inn i artikulasjon - det som har med uttale og gjøre - og akustikk - det som har med selve lydens fysiske egenskaper å gjøre. Det auditive - hvordan lydene oppfattes av lytteren - hører også inn under fonetikken. Hvilke lydlige motsetninger som faktisk er betydningsskillende, er irrelevant i et fonetisk perspektiv.
- Fonetisk
- Det som har å gjøre med artikulasjon og akustikk. Denne betegnelsen brukes ofte i beskrivelsen av lydsystemet i et språk, om lydfenomener som, i motsetning til de fonologiske, ikke er av betydningsskillende art.
- Fonetisk regel
- En regel som angir hvordan de enkelte fonemer eller kombinasjoner av fonemer uttales avhengig av kontekst. De forskjellige uttalevariantene - allofoner - er ulike lyder, men tilhører samme fonem, fordi de ikke står i motsetning til hverandre men utfyller hverandre. Fonetiske regler opererer på den fonologiske overflateformen, altså først etter at eventuelle fonologiske regler har gjort sitt.
- Fonologi
- Læren om og studiet av lydsystemet i et språk, på et høyere plan enn fonetikken. Fonologien beskjeftiger seg ikke med uttale eller lydenes fysiske egenskaper, men om hvilke betydningsskillende lydenheter - enkeltlyder eller grupper av beslektede lyder - som finnes i språket og hvordan de settes sammen til ord. Omfatter også fonologiske regler, som styrer omdanning av underliggende former til overflateformer av observerbare fonemer.
- Fonologisk
- Fonologisk distinksjon
- En forskjell mellom to språklyder som i et gitt språk kan tjene til å skjelne én betydning fra en annen. Ikke alle lydforskjeller utgjør en fonologisk distinksjon, ettersom ett og samme betydningsskillende språklyd (fonem), kan ha flere uttalevarianter (allofon).
- Fonologisk regel
- En regel som angir hvordan bestemte fonemer i en underliggende lydform omdannes til fonemer i overflateformen. Alle fonologiske regler består av en omdanning fra et fonem eller en klasse av fonemer til et annet fonem eller klasse av fonemer, samt en betingende kontekst. Motivet bak en fonologisk regel er å gi uttrykket gunstigere artikulatoriske eller akustiske egenskaper.
- Fonologisk regelmessig
- En (ortografisk) skrift er fonologisk regelmessig hvis den avspeiler lydformen på en direkte måte, noe som blant annet innebærer et en-til-en-forhold mellom lyd og bokstav. Når man kjenner lydformen til et ord, og verdien av hvert tegn i skriftsystemet, skal stavemåten være helt forutsigbar. Det er imidlertid et potensielt stridsspørsmål hvorividt det er den fonemiske overflateformen, eller snarere den underliggende formen, som bør staves.
- Fonotaks
- En undergren av fonologien. Fonotaksen er samlingen av regler for hvordan fonemene i et språk kan kombineres med hverandre i dannelsen av stavelser og ord.
- Fonotaktisk
- Se Fonotaks i stedet.
- Formativ
- Fellesbetegnelse for de morfologiske byggeklossene i språket, uavhengig av deres status som morfemer, allomorfer, (semantisk) tomme morfer osv. Alle formativer er enten røtter eller affikser.
- Fot
- Se Stavelsestakt i stedet.
- Fremlyd
- Synonym for begynnelsen av et ord. Betegnelsen brukes ofte bare om det aller første lydsegmentet, men særlig i betraktninger om konsonantgrupper er det nyttig å utvide definisjonen litt, og f.eks. anse alle segmenter før ordets første stavelseskjerne for å stå i fremlyd. Hva som er riktig tolkning vil fremgå av konteksten.
- Fremre vokal
- En vokal som uttales med tungeryggen forholdsvis langt frem i munnhulen.
- Frikativ
- En frikativ konsonant er en som artikuleres med såpass sterk innsnevring mellom i talekanalen (mellom aktiv og passiv artikulator) at det oppstår hørbar friksjon, men uten at luftstrømmen stopper opp.
G
- Glottal
- Betegnelse for det som har med stemmebåndene og stemmespalten (spalten mellom stemmebåndene, på latin 'glottis') å gjøre. En glottal konsonant er en som artikuleres med innsnevring nettopp der. Selv om kun noen ganske få konsonanter har dette som artikulasjonssted, frembringes enhver språklyd med en bestemt innstilling av stemmebåndene, som avgjør f.eks. om lyden blir stemt eller ustemt.
- Grammatikk
- I tradisjonell forstand er grammatikk en fellesbetegnelse for morfologi og syntaks. I videre forstand er det en betegnelse for alle språklige regler og kan deles inn i komponenter som fonologi, morfologi, syntaks, semantikk og pragmatikk. Den tradisjonelle betydningen er ofte praktisk, fordi morfologi og syntaks utfyller hverandre, mens fonologi og semantikk kan anses å gå på tvers av disse. Grammatikken er uansett en motsats til leksikonet, som inneholder ordene som reglene anvendes på, samt faste idiomatiske uttrykk, og evt. uregelmessigheter knyttet til det enkelte ord. En kompliserende faktor er orddanning, som kan betraktes som del av grammatikken, eller som del av leksikonet og i motsats til grammatikken.
H
- Halvvokal
- En språklyd som ligner på en vokal, men som oppfører seg som en konsonant, noe som blant annet innebærer at den ikke danner kjerne i stavelser. Det er vanlig å analysere diftonger som kombinasjoner av vokal (det lengste segmentet) og halvvokal (det korteste segmentet).
- Hovedtrykk
- Det sterkeste trykket i et vanlig flerstavet innholdsord. Hovedtrykket står i motsetning til bitrykk, et svakere trykk som ofte legges på noen av stavelsene mellom to hovedtrykk. Hovedtrykk kan være fonologisk regelbundet, og dermed forutsigbart, eller leksikalsk bestemt og dermed uforutsigbart.
- Høy vokal
- En vokal som uttales med tungeryggen forholdsvis langt opp mot munntaket. Står i motsetning til midtre og lave vokaler.
I
- Innlyd
- Synonym for det indre av et ord. Står i motsetning tilfremlyd og utlyd.
- Isokroni
- Se Språkrytme i stedet.
K
- Klitikon
- Det samme som et klitisk (prosodisk bundet) ord.
- Klitisk
- Se Prosodisk bundet i stedet.
- Koda
- Koda er den delen av en stavelse som kommer etter kjernen, og består av én eller flere konsonanter.
- Konsonant
- En språklyd som ikke er en vokal.
- Konsonantgruppe
- I utgangspunktet en kombinasjon av flere konsonanter uten vokal mellom. Men betegnelsen kan også brukes slik at den omfatter enslige konsonanter, eller til og med om en lydposisjon som kan fylles av ulike konkrete konsonantgrupper.
- Koronal
- En koronal konsonant er en som har den fremre delen av tunga - tungekronen (på latin 'corona') som aktiv artikulator. Tungekronen kan i stor grad beveges uavhengig av andre deler av tunga. Koronale konsonanter deles videre inn i apikale og laminale konsonanter.
L
- Labial
- En labial konsonant er en som uttales med (under)leppa (på latin 'labium') som (passiv) artikulator. Labialene deles videre inn i bilabialer og labiodentaler.
- Labiodental
- En labiodental konsonant er en som uttales med overtenna (aktiv artikulator) mot underleppa (passiv artikulator).
- Laminal
- En laminal konsonant er en hvis aktive artikulator er tungebladet (på latin 'lamina') - det ytterste området på tunga, rett bak selve tungespissen.
- Lateral
- En lateral konsonant er en hvor luftstrømmen går langs sidene av tunga, mens midten av tunga berører munntaket. Dette i motsetning til mediane språklyder, hvor luftstrømmen går langs midten av tunga.
- Lav vokal
- En vokal som uttales med tungeryggen forholdsvis langt ned fra munntaket. Står i motsetning til midtre og høye vokaler.
- Leksem
- Et ord i abstrakt forstand, slik at en familie av bøyningsformer regnes som samme leksem. Et leksem har en betydning og vanligvis en felles lydform som går igjen for alle bøyningene. Grupper av leksemer kan igjen dannes av en felles stamme gjennom avledning.
- Leksikalsk
- Se Leksikon i stedet.
- Leksikon
- Den samlede mengden av leksemer i et språk, samt alle uforutsigbare opplysninger om det enkelte leksem, i tillegg til faste idiomatiske uttrykk. Leksikonet er på mange måter motsatsen til grammatikken, som inneholder alle regler og forutsigbarheter. En kompliserende faktor er orddanning, som kan betraktes som del av grammatikken, eller som del av leksikonet og i motsats til grammatikken. Noen vil også regne bøyningsmorfemer til leksikonet, og si at grammatikken kun er selve kombinasjonsreglene.
- Lett stavelse
- En stavelse med kort vokal og ingen segmenter i koda. Må ikke forveksles med åpne stavelser. Selv om alle lette stavelser (som hovedregel) er åpne, er ikke alle åpne stavelser lette.
- Likvid
- Fellesbetegnelse for rotikon og lateral. Nyttig fordi de to ofte har mye adferd til felles, til tross for at de fortoner seg ganske ulike.
- Lingval
- En lingval språklyd er en som uttales med en del av tunga (på latin 'lingua') som aktiv artikulator. Lingvalene kan videre deles inn i blant annet koronaler og dorsaler.
- Lukke
- Se Lukkelyd i stedet.
- Lukkelyd
- En språklyd som frembringes ved hjelp av en fullstendig innsnevring et sted i talekanalen. Plosiver og nasaler er eksempler på lukkelyder.
- Lukket stavelse
- En stavelse med ett eller flere segmenter i koda. Må ikke forveksles med tunge stavelser. Selv om alle lukkede stavelser (som hovedregel) er tunge, er ikke alle tunge stavelser lukkede.
- Løst affiks
- Et affiks som utgjør et eget prosodisk ord. Ettersom det ikke kan uttales alene, er det ikke et eget ord i vanlig syntaktisk forstand, men hva prosodiske forhold angår, deler det egenskaper med selvstendige ord. Blant annet kan det på grensa mellom affikset og stammen oppstå lydgrupper som ikke ellers er tillatt innad i ord. Den uvanlig løse forbindelsen mellom affiks og stamme kan også innvirke på f.eks. trykkfordeling.
M
- Median
- En median språklyd er en hvor det går en luftstrøm langs midten av tunga, i motsetning til ved lateraler, hvor all luft går langs sidene.
- Midtre vokal
- En vokal som ikke er høy eller lav (med hensyn til tungeryggens posisjon i munnhulen), men et sted i mellom. På en del språk er det enda flere trinn i høyderetningen, og da må man finne mer finmaskede betegnelser.
- Midtre vokal
- En vokal som ikke er verken høy eller lav, men et sted i mellom. Står i motsetning til høye og lave vokaler.
- Monoftong
- En vokal som opptrer alene, uten halvvokal ved siden av. Monoftonger er motstykket til diftonger.
- Mora
- En enhet i målingen av stavelsestyngde. En lett stavelse utgjør én mora, mens en tung utgjør to.
- Morfo-syntaktisk ord
- Se Grammatisk ord i stedet.
N
- Nasal
- En nasal språklyd er en hvor det slipper luft ut gjennom nesa (på latin 'nasus'), noe som oppnås ved å senke ganeseglet. Både vokaler og konsonanter kan nasaleres, og i mange tilfeller vil fortsatt deler av luftstrømmen passere gjennom munnen. Betegnelsen 'nasal' benyttes ofte rett og slett som synonym for 'nasal lukkelyd'.
- Nøytralisering
- Nøytralisering av en fonologisk distinksjon er en betegnelse for det fenomen at to vanligvis betydningsskillende språklyder (fonemer) i en bestemt kontekst uttales likt, slik at eventuelle betydningskiller viskes ut. Nøytralisering kan også bestå i bortfall av et fonem, og da er det distinksjonen mellom tilstedeværelse og fravær av det aktuelle fonemet som opphører i den aktuelle konteksten.
O
- Obstruent
- En konsonant med sterk innsnevring et sted i talekanalen, såpass at den aktive og den passive artikulatoren berører hverandre. Obstruentene deles videre inn i lukkelyder og frikativer.
- Opptakt
- Opptakten er den delen av en stavelse som kommer før kjernen, og består av én eller flere konsonanter.
- Oral
- En oral språklyd er en hvor hele luftstrømmen går gjennom munnen (på latin 'os'), i motsetning til lyder hvor deler av luftstrømmen går gjennom nesa.
- Ordtrykk
- Ordtrykket er ekstra vekt som tillegges opptil én av stavelsene i et ord, i form av sterkere volum, høyere tone og ofte litt lengre varighet. Ordtrykk går ofte under betegnelsen hovedtrykk - motsatsen til bitrykk -, og bidrar til å identifisere ordgrensene i den sammenhengende strømmen av språklyder.
- Ortografi
- Det som har å gjøre med stavemåte og rettskriving.
- Overflateform
- Lydformen til et språklig uttrykk slik den ser ut etter anvendelse av fonologiske regler. Overflateformen er konkret og bestående av de fonemene som faktisk uttales, i motsetning til den underliggende formen, som kun er det abstrakte utgangspunktet for et sett av omdanninger.
P
- Palatal
- En palatal konsonant er en som uttales med den harde (fremre) ganen (på latin 'palatum') som passiv artikulator.
- Passiv artikulator
- Det taleorganet som forblir i ro under uttalen av en bestemt språklyd. Vanligvis er den passive artikulatoren et av de øvre taleorganene - overtenna, gommen, den harde ganen, den bløte ganen eller drøvelen. De fleste språklyder har også en aktiv artikulator.
- Plosiv
- En (stemt eller ustemt) oral lukkelyd. Omfatter vanligvis ikke spesielle konsonanter som ejektiver og implosiver, eller affrikater, selv om alle disse også er orale lukkelyder.
- Post-alveolar
- En post-alveolar konsonant er en hvis passive artikulator er et område i munntaket mellom gommen (på latin 'alveoli') og ganen. Den artikuleres lenger bak enn en alveolar konsonant, men lenger frem en en palatal en.
- Prosodi
- Prosodi er læren om og studien av lydfenomener som utspiller seg på et høyere nivå enn de enkelte segmentene. Sentrale emner er trykk, lengde (mest av vokaler), tonegang og rytme.
- Prosodisk
- Se Prosodi i stedet.
- Prosodisk bundet
- En prosodisk bundet ordform er et grammatisk (morfo-syntaktisk) ord som ikke kan uttales alene, kun som del av en større prosodisk frase. Kalles også et 'klitisk' ord. Et klitisk ord lener seg alltid på en prosodisk fri ordform som kalles 'vertsordet'. Det varierer fra språk til språk hvorvidt prosodisk bundne ordformer er del av vertsordets trykkdomene eller om de utgjør egne prosodiske ord. Det er vanlig at en del funksjonsord er klitiske, og de fleste av dem er korte. En ordform som kan uttales alene, er en prosodisk fri ordform.
- Prosodisk fri
- En prosodisk fri ordform er et grammatisk (morfo-syntaktisk) ord som alene kan utgjøre et prosodisk ord. En ordform som ikke kan uttales alene, kun som del av et større prosodisk ord, er en prosodisk bundet ordform.
- Prosodisk ord
- Den lydlige formenheten som utgjør et eget domene for plassering av ordtrykk, realisert som hovedtrykk eller som bitrykk avhengig av posisjon i en potensielt større prosodisk frase. Det prosodiske ordet skiller seg fra det grammatiske (morfo-syntaktiske) ordet, som er den enheten som de grammatiske (morfologiske og syntaktiske) reglene opererer på. Det prosodiske og det morfo-syntaktiske ordet er ofte ikke det samme, bla. fordi sammensetningsledd, samt klitikon og deres vertsord, i mange språk utgjør hvert sitt prosodiske ord.
R
- Rekursiv
- Et fenomen er rekursivt hvis det går igjen i seg selv. I en rekursiv formel eller ligning er uttrykket på den ene siden inneholdt i uttrykket på den andre siden. Den store rekursive egenskapen ved menneskelig språk er at en en frase kan inneholde en frase av samme slag, og at denne egenskapen gjelder på alle nivåer i frasestrukturen. Dette betyr at man i teorien kan lage en uendelig rekke av nestede fraser.
- Rekursivitet
- Se Rekursiv i stedet.
- Rundet vokal
- En vokal som artikuleres med rundede lepper. Dette gir en dypere klang en den tilsvarende urundede vokalen. Noen språk har vokaler som er helt like med unntak av lepperunding, men ikke Saktonas. Der er det i stedet slik at de bakre vokalene er rundede, mens de fremre er urundede.
- Rytme
- Se Språkrytme i stedet.
S
- Sammensatt ord
- Et ord som består av flere andre ord, eller av stammene til disse. En sammensetning uttales med kun ett hovedtrykk, og oppfører seg som ett enkelt ord også i grammatiske henseender.
- Sammensetning
- Se Sammensatt ord i stedet.
- Segment
- Et segment er en konkret forekomst av en språklyd, være seg vokal eller konsonant, betraktet som et ledd i en rekke av lyder som til sammen utgjør et ord eller lignende. Må ikke forveksles med begrepet segmentérbarhet i morfologien, som handler om hvorvidt et ord kan deles inn i forskjellige morfemer.
- Sentral vokal
- En vokal som verken er fremre eller bakre, men et sted i mellom.
- Setningstrykk
- Setningstrykket (også misvisende kalt prosodisk trykk) er et ekstra sterkt hovedtrykk (det sterkeste ordtrykket) som tillegges et av ordene i en setning, og bidrar som regel til å fremheve et viktig betydningselement.
- Sibilant
- En type frikativ hvor luftstrømmen visler mellom sammenbitte tenner.
- Sonor
- At en språklyd er sonor betyr at den er klangfull, noe som gjerne defineres som hvor lett den uttales med vibrerende stemmebånd. En lyd kan være mer eller mindre sonor.
- Sonorant
- En spontant stemt språklyd, dvs. en lyd som uttales med vibrerende stemmebånd med mindre man anstrenger seg for det motsatte. Det er vanligvis bare konsonanter som omtales som sonoranter, men noen velger å la begrepet omfatte også vokaler, de ubestridt mest sonore lydene.
- Sonoritet
- Se Sonor i stedet.
- Sonoritetsprinsippet
- Et prinsipp om oppbygningen av stavelser som sier at de mest sonore lydene naturlig står nærmest kjernen, som selv er den aller mest sonore lyden. De mest sonore lydene kalles 'sonoranter', men alle vokaler og konsonanter kan rangeres langs en sonoritets-skala. Sonoritetsprinsippet er ikke en absolutt regel, men overholdes i mange språk og uansett i de fleste tilfeller.
- Språkrytme
- En rytme ved språket som komme til uttrykk blant annet gjennom variasjon - eller mangel på sådan - i opplevd talehastighet. Rytme kalles ofte 'isokroni', fordi det er en vanlig oppfatning at de fleste språk streber etter å uttale en viss type intervall med omtrent lik varighet hver gang. Dette intervallet kan være (1) strekningen mellom to betonte stavelser, (2) hver hele stavelse eller (3) en mora. De lærde strides imidlertid både om dette og om hvorvidt rytme (eller isokroni) er en selvstendig parameter eller om den bare er betinget av andre fonologiske forhold, slik som trykkplassering, vokallengde og stavelsesstruktur.
- Stamme
- Den delen felles for alle ordformene i et grammatisk mønster. En enkelt ordform kan ha stammer på flere nivåer, hvis den er dannet gjennom flere omganger med avledning eller har flere lag med bøyninger.
- Stavelse
- Dette er et begrep som er vanskelig å definere, men som regel intuitivt forståelig i lys av eksempler. En stavelse består som regel av en vokal som kjerne og opptil flere konsonanter foran og etter denne. De innledende konsonantene utgjør opptakten, mens de avsluttende utgjør koda. Kjerne og koda kalles til sammen for rimet i stavelsen. Til tross for at det ikke finnes noen allment anerkjent definisjon, har stavelsesbegrepet stor betydning i mange fonologiske sammenhenger.
- Stavelseskjerne
- Det lydsegmentet som gjør stavelsen til en egen stavelse fremfor en del av en annen stavelse. Kjernen er vanligvis en vokal, men på mange språk kan også (visse kontinuerlige og klangfulle) konsonanter opptre i denne posisjonen. En stavelse kan i verste fall bestå av en kjerne alene, skjønt det oftest er andre segmenter foran og etter.
- Stavelsestakt
- En stavelsestakt (eller '(verse)fot') er en kombinasjon av sterke og svake stavelser, som gjentas hyppig i et språk eller en språklig tekst. Skillet mellom sterke og svake stavelser er synonymt med tunge og lette stavelser, eller trykksterke og trykksvake, avhengig av det konkrete språket det er snakk om, og i hvilken sammenheng.
- Stavelsesvekt
- Stavelser kan klassifiseres med henysn til om de er lette eller tunge. Vanligvis regnes en stavelse med kort vokal og ingen segmenter i koda som lett, mens en stavelse med lang vokal eller minst ett segment i koda regnes som tung. Tunge stavelser tar lengre tid å uttale, og er oftere trykksterke enn lette stavelser. Stavelser med både lang vokal og segmenter i koda kalles 'supertunge'.
- Stavlesesbærende
- En stavelsesbærende (også kalt 'syllabisk') språklyd er en som er stavelseskjerne. Vanligvis er dette synonymt med vokaler, men stavelsesbærende konsonanter forekommer.
- Stemt
- En stemt språklyd er en som uttales med vibrerende stemmebånd.
T
- Talekanalen
- Strekningen eller rommet fra stemmebåndene nede i strupen, via svelget og munnhulen og ut til leppene. Talekanalen er stedet hvor språklyder dannes.
- Tonegang
- Stemmeleiets kontinuerlige forandring gjennom en språklig ytring. Det er en stadig og flytende overgang mellom toner i ulike høyder. På språk uten leksikalsk tone - dvs. hvor ulike toner ikke tjener til å skille det ene ordet fra det andre - har tonegangen (også kalt 'tonefall') gjerne som oppgave å markere setningstype, samt forskjellige holdninger og følelser.
- Trykk
- Noe som tilfaller enkelte stavelser. En stavelse med trykk - en 'trykksterk' stavelse - uttales med sterkere lydvolum, samt ofte høyere tone og lengre varighet, enn ellers. Det finnes flere nivåer av trykk, hvorav hovedtrykk og bitrykk er den viktigste sondringen. Hvilke stavelser som tar trykk, styres ofte av forutsigbare regler, men kan også være leksikalsk bestemt, dvs. at det er en uforutsigbar egenskap ved det enkelte ord e.l.
- Trykksterk
- En trykksterk stavelse er en som tar trykk, være seg hoved- eller bitrykk.
- Trykksvak
- En trykksvak stavelse er en som ikke tar trykk, være seg hoved- eller bitrykk.
- Tung stavelse
- En stavelse med lang vokal eller minst ett segment i koda. Må ikke forveksles med lukkede stavelser. Alle lukkede stavelser er tunge, men ikke omvendt.
U
- Ubetont
- Se Betont i stedet.
- Underliggende form
- Lydformen til et språklig uttrykk slik den ser ut før anvendelse av fonologiske regler. Den underliggende formen er det abstrakte utgangspunktet som ligger til grunn for et sett av omdanninger, som munner ut i en konret overflateform bestående av de fonemene som faktisk uttales.
- Utlyd
- Synonym for slutten av et ord. Betegnelsen brukes ofte bare om det aller siste lydsegmentet, men særlig i betraktninger om konsonantgrupper er det nyttig å utvide definisjonen litt, og f.eks. anse alle segmenter etter ordets siste stavelseskjerne for å stå i utlyd. Hva som er riktig tolkning vil fremgå av konteksten.
V
- Velar
- En velar konsonant er en som uttales med den bløte (bakre) ganen (på latin 'velum') som passiv artikulator.
- Vertsord
- Den prosodisk frie ordformen som et klitikon (prosodisk bundet ordform) lener seg på fordi sistnevnte ikke kan uttales alene.
- Vokal
- Det finnes dessverre flere alternative definisjoner av hva en vokal er. Én definisjon (av artikulatorisk natur) sier at vokaler er språklyder uten innsnevring av luftstrømmen, mens en annen definisjon (av fonotaktisk natur) sier at vokaler er stavelsesbærende språklyder, dvs. at de danner kjerne i stavelser. Det som gjør det så vanskelig er at det i mange språk finnes lyder som oppfyller den første definisjonen men ikke den andre (gjerne kalt 'halvvokaler'), eller den andre men ikke den første (gjerne kalt 'stavelsesbærende konsonanter'), samtidig som begge skillene er veldig viktige og i stor grad overlappende. En ikke uvanlig løsning er imidlertid å si at en vokal er en lyd som oppfyller begge kriteriene, og det er denne definisjonen vi følger i beskrivelsen av Saktonas. Da svarer vokalbegrepet ganske bra til de flestes intuisjon, mens alle andre lyder er konsonanter. En formell utgave av den tredje og siste definisjonen - for dem det måtte interessere - er at vokaler er stavelsesbærende mediane dorsale approksimanter.
- Vokalgruppe
- Kombinasjon av flere vokaler. I motsetning til diftonger, hvor de to segmentene (en vokal og en halvvokal) begge inngår i én og samme stavelse, utgjør segmentene i en vokalgruppe kjerne i hver sin stavelse.
- Vokalharmoni
- Det fenomen som foreligger hvis det finnes en regel som sier at to vokaler i en eller annen kontekst må være ligne på hverandre. Ved fullstendig vokalharmoni må de være helt like, mens de ved delvis vokalharmoni må ha enkelte felles aspekter ved artikulasjonen, f.eks. at begge er fremre eller begge er rundede.
- Vokallengde
- En vokal kan være kort eller lang, dvs. at det er to ulike trekk i denne kategorien. Stigende diftonger kan også være korte eller lange, i henhold til lengden av vokalkjernen. På noen språk er vokalenes lengde betydningsskillende, mens den på andre språk er betinget av den lydlige konteksten.