Prinsippene bak Saktonas

Et grunnformular

Saktonas tilstreber generelt systematikk og regelmessighet, dog tilpasset hensynet til klang og uttale, og ikke i form av enkelhet. Selve essensen av språket er en nøye planlagt paring av grammatiske funksjoner med deres lydformer, med vekt på symmetrier, men samtidig en viss grad av naturlighet. Det eksotiske oppstår mest som en virkning av teoretiske prinsipper, innenfor rammen av mange bevisst selvpålagte begrensninger.

Like mye som formsystemet er skapt for å romme systemet av funksjoner, er systemet av funksjoner skapt slik at det på en naturlig, og ofte symbolsk måte, fyller et tiltalende og ønsket formsystem. Hovedkriteriet er at flest mulige avledninger og bøyninger skal være innordnet i grupperinger hvor de parallelle settene av funksjoner og lydformer utgjør logiske strukturer med flest mulige meningsfulle sammenhenger innbyrdes.

Et sentralt poeng er at språkets grammatiske strukturer er ment å uttrykke nyttige, og i mange tilfeller også ekstra komplekse og symmetriske, modeller over de viktigste settene av relasjoner i betydningsrommet, slik som innen tidfesting av situasjoner og hendelser, grammatiske personer, semantiske og grammatiske roller, gradbøying av egenskapsord, leksikalske aspekter, og uttrykk for plassering og bevegelse.

Diverse egenskaper ved språket

Stor morfologisk kompleksitet oppnås ved kombinatorikk over et antall grammatiske kategorier av mindre størrelse, på en slik måte at en vanlig ordform uttrykker mange trekk, skjønt på et forholdsvis lavt antall stavelser.
Språket har svært mange avledninger og bøyninger, men i stedet for å forsøke å uttrykke enhver tenkelig nyanse, søker det å utnytte mulighetene innenfor et moderat lydsystem og begrenset til det psykologisk overkommelige.
Balanse mellom artikulasjonssteder, i form av den labiale, den koronale og den dorsale artikulatoren, kombinert med begrenset mulighet for samme labiale eller dorsale artikulator i to konsonantgrupper på rad.
Hvert av de grammatiske mønstrene utnytter et symmetrisk utvalg av språkets fem enkle vokaler, i disses naturlige rekkefølge, og med et logisk forhold mellom det enkelte trekk og vokalen det uttrykkes med.
Innen både avledninger og bøyninger er inndelingen i grammatiske trekk og kategorier planlagt etter teoretiske prinsipper, i form av hvilke forskjeller som anses som mest grunnleggende, samt flest mulige symmetrier.
Når en grammatisk formativ består av en vokal og en konsonantgruppe, består den av flere undermorfemer, som gir mening fordi mange av morfemene på dette språket dannes ved kombinatorikk over enda enklere elementer.
De åpne ordklassene har en i hovedsak obligatorisk endestavelse som på en kompakt måte rommer de viktigste bøyningene, oppnådd blant annet ved taktisk å utnytte hvilke av de svært få utlydskonsonantene som kan kombineres.
De fleste grammatiske kategorier uttrykkes mest mulig kompakt, men på grunn av deres store antall er mange stammer og ordformer likevel ganske lange, så den språklige økonomien må forstås forholdsmessig med hensyn til dette.
Røtter og leksemstammer i de åpne ordklassene er alltid ordformens første fullt integrerte formativ, formveksler aldri, og begynner og slutter alltid med konsonantgruppe, slik at de stort sett kan ta de samme affiksene.
Mange hyppig brukte bøyningsformativer har flere forskjellige funksjoner avhengig av ordklassen eller underklassen de anvendes på, noe som er mulig fordi disse alltid skilles av enten ulik stamme eller ulike bøyninger.
Betydningsdistinksjoner nøytraliseres i enkelte kontekster, på grunn av allomorfi eller fonologiske regler, men aldri ved tilfeldig synkretisme, noe som henger sammen med at dette språket aldri fusjonerer bøyningskategorier.
Det er utbredt formveksling hos avledninger og bøyninger, både på grunn av fonotaktiske begrensninger og for å oppnå et variert lydbilde, og det er nøye planlagt hvilke former som sammenfaller på grunn av vekslingen.
Tilfanget av grammatiske formativer følger i stor grad et estetisk prinsipp om enten fullstendig likhet eller klare forskjeller, samt at spesielt hyppige affikser bør ha flere forskjellige lydformer å veksle mellom, for variasjonens skyld.
Det tilstrebes flest mulig meningsfulle forhold mellom form og funksjon, både ved lydsymbolisme mellom forskjellige grammatiske mønstre, og ved å bygge opp kombinatoriske systemer av sentrale typer funksjonsord.
Mens lydene utnyttes på økonomisk vis, og antallet grammatiske funksjoner holdes på et tross alt overkommelig nivå, søkes det ikke noen funksjonell økonomi, men snarere å skjelne mellom flest mulige betydninger.
Syntaksen er først og fremst fleksibel, med stor frihet i setningsleddenes rekkefølge som redskap til å uttrykke informasjonsstruktur, samt med smidige strategier for både finitt og infinitt nesting av setninger.
Lydsystemet preges av et middels antall middels eksotiske fonemer, utnyttet i flest mulige konsonantgrupper innenfor et sett definerte begrensninger, samt fonotaktiske regler forbundet med sentrale grammatiske fenomener.
Avledningssystemet er en lukket kombinatorikk, i den forstand at en avledet form inneholder høyst ett trekk fra hver av et begrenset antall grammatiske kategorier, slik at en ordfamilie blir naturlig hierarkisk ordnet.
Alfabetet er systematisk med hensyn til tegnformer samt forholdet mellom oppstillingen av disse og naturlige inndelinger av fonemene, og det er enkelt å utvikle forskjellige skrifter, ettersom tegnene er veldig ensartede.
Språket er regelmessig, og søker ofte enkelhet, men kompleksitet oppstår i strebenen etter betydningsmessig rikdom, grammatisk fleksibilitet og regler som tjener til å forenkle uttalen eller bedre klangen i språket.
Fordi forholdet mellom form og funksjon, og i tillegg formene og funksjonene hver for seg, er nøye planlagt, samtidig som funksjonene er nyttige, kreves det mange detaljerte tilpasnings-regler, dog alltid i form av logiske sammenhenger.
En viktig drivkraft bak språksystemet er å lage så mange sinnrike sammenhenger som mulig mellom grammatiske formativer som også i naturlige språk er semantisk beslektede, men ofte ikke morfologisk forbundet med hverandre.
De semantiske modellene som ligger bak de grammatiske kategoriene, er valgt ut fra hva som virker mest mulig logisk, men utgjør ingen vitenskapelig påstand om hvilken analyse som tverrspråklig er mest riktig eller nyttig.