Vokalsystematikk i morfologien

Det er fem enkle vokaler, som fordeler seg i en naturlig artikulatorisk rekkefølge med jevne akustiske avstander, i form av to fremre, to bakre og én sentral vokal. Denne ordningen er tverrspråklig veldig vanlig og i seg selv ikke så spennende, men både rekkefølgen, inndelingen og symmetriene utnyttes systematisk i kategorier av avledninger og bøyninger. I grammatiske mønstre hvor formativene inneholder en vokal, representeres likeartede funksjoner ved hjelp av skillet mellom fremre, sentral og bakre, samt primære og sekundære, et skille vi innfører for å beskrive det fenomen at et logisk underutvalg av tre av vokalene spiller de viktigste rollene. Den sentrale vokalen representerer ofte en funksjon som er litt annerledes og privilegert i forhold til resten. I tillegg presenteres alle de grammatiske mønstrene i vokalenes naturlige rekkefølge, ikke bare for en enhetlig fremstilling, men også fordi den ofte representerer en tilsvarende semantisk rekkefølge fra ett ytterpunkt av en dimensjon til en annen.

Støttevokaler og åpne røtter

Flertallet av de sammensatte konsonantgruppene i dette språket er det vi skal kalle åpne grupper, dvs. at de fordeler seg på to stavelser, ved at første segment utgjør koda i den første, mens ett eller to etterfølgende segmenter utgjør opptakt i neste stavelse, noe som betyr at langt flere konsonantgrupper kan uttales i innlyd enn i fremlyd. Imidlertid opererer vi med forutgående støttevokal når en slik åpen gruppe opptrer etter pause eller annen konsonant, slik at det er mulig for et ord å innledes av så vel åpen som lukket gruppe. I praksis betyr dette riktignok at den uttalte ordformen begynner med en ekstra vokal, men fordi det ofte finnes et forutgående ord som ender på vokal, ikke minst på grunn av en del grammatiske partikler, slik at støttevokal ikke behøves, tilfører regelen om støttevokal gjennomsnittlig langt mindre enn en hel stavelse. En saktonsk rotform begynner alltid på en konsonantgruppe, så til gjengjeld øker vi antallet potensielle røtter drastisk, i tillegg til at vi oppnår et mye mer variert lydbilde.

Alfabetet og bokstavenes urform

Saktonas skrives med det skreddersydde alfabetet Tulaktas, hvor bokstavene og tallsymbolene naturlig stilles opp i en tabell med forskjeller og likheter logisk ordnet langs rader og kolonner, og parvis lignende konsonanter symmetrisk om den midtre raden. De formelle sammenhengene avspeiles av artikulatoriske sammenhenger, blant annet ved at radene og kolonnene for en stor del samsvarer med artikulasjonens måte og sted. Vokalene har en egen kolonne, med noen formelle kjennetegn som skiller dem tydelig fra konsonantene. Alle tegnene har den spesielle egenskapen at de er avledet ved å fjerne linjesegmenter fra en felles tokamret urform, et prinsipp som sammen med noen få andre kriterier definerer alfabetet, og sørger for enhetlige og harmoniske tekster, samt at alle tegnkombinasjoner tar seg bra ut. Sammen med det faktum at tegnene defineres kun ved sin indre struktur, mens vi skal se at ytre kontur er et valgfritt tillegg, gir dette fenomenet en del typografiske fordeler, og det er lett å lage nye skrifter.

Høykombinatoriske endestavelser

På grunn av det store antallet grammatiske kategorier som kan kombineres, kan en saktonsk ordform i mange tilfeller bli ganske lang, men samtidig er de aller viktigste og hyppigst brukte bøyningene både små og tettpakkede. Faktisk er det plass til hele fire suffikser etter hverandre i selve endestavelsen, ved å unytte systematisk de få konsonantene og konsonantgruppene som i dette språket er tillatt i utlyd, og så kombinere disse med en helt generell mulighet for diftongiering av forutgående vokal. Alle innholdsordene har en rotform som ender på konsonantgruppe, og alle ordformer dannet av en slik rot har en obligatorisk endestavelse, som på det minste består av kun en vokal, og på det meste opptil fire bøyninger, som vi skal kalle ytre suffikser, sentrale for den enkelte ordklasse eller underklasse. Noe som sterkt bidrar til orden i språksystemet er at få grammatiske kategorier uttrykkes kumulativt, og at det uansett aldri er snakk om fusjonering av tilfeldige trekk, så de store bøyningsmønstrene fremkommer ganske enkelt ved kombinering av et antall veldefinerte formakser.

Ordfamilienes lukkede hierarki

I den sentrale delen av avledningssystemet er leksemstammen bygd opp av rota pluss inntil fire avledninger som hver tilfører en stavelse, hvorav to infikser og to suffikser, og vi omtaler dem som første-, tredje- og fjerdeordens, samt iterative avledninger som andre nivå. Hvert av disse lagene har sin gjennomgripende oppgave, og består av et fast og systematisk utvalg av grammatiske funksjoner samlet i én eller flere kategorier. Det er mulig å hoppe over ett eller flere nivåer, men det velges høyst én formativ fra hvert nivå, noe som gjør ordfamilien til et naturlig hierarki, og om vi ser bort fra sammensetninger, er dette et lukket system hvor antallet mulige kombinasjoner riktignok er stort, men til syvende og sist begrenset, og det samme for alle røtter av en gitt ordklasse. Fordelene med den lukkede hierarkiske ordfamilien er muligheten for systematiske lydformer, en oversiktlig mekanisme for dannelse og utvidelse av ordfamilier, samt en velstrukturert ordlista.

Matrisen av førsteordens avledninger

De førsteordens avledningene, som dannes kun av verb, utgjør kjernen i orddanningen, og spiller en hovedrolle i språket. Infiksene består av en konsonantgruppe og en vokal, som hver uttrykker en uavhengig kategori av henholdsvis hendelsestyper og valensendrende operasjoner, men som utgjør én enkelt avledning fordi det er den enkelte kombinasjon av de to kategoriene som sammen anvendes, delvis idiomatisk, på rota. For hendelsestypenes vedkommende utnyttes de iboende dimensjonene i vokalsystematikken til å kombinere flere dimensjoner av leksikalske aspekter, i et femdelt symmetrisk system, hvor kun den statiske midtsøylen danner utgangspunkt for videre avledning. Valensendringene fordeler seg på et system av konsonantgrupper hvor parvis lignende funksjoner tidvis sammenfaller, og slik at noen av dem utgjør nøytral rekke for bestemte verbklasser. Det er et tett samspill mellom avledningsrekkene på den ene siden, og systemet for verbklasser, argumenststruktur og stemmeveksling på den andre.

Formveksling og avledningsklasser

Av hensyn til klang og uttale, samt variasjon, er det veldig mange affikser, innen både avledning og bøying, som har flere fonologisk betingede allomorfer, samtidig som antallet forskjellige vekslingsvilkår er helt minimalt. Formvekslingen trigges nemlig i alle tilfeller enten av sammenfall i artikulasjonssted eller av opphopning av diftonger, sistnevnte løst ganske enkelt ved sløyfing av halvvokal. Når det gjelder artikulasjonssted, er det litt mer spennende, og reglene er motivert av det som for rotformene i dette språket er et generelt forbud mot to dorsale eller to labiale konsonantgrupper på rad. Hos mange relevante avledninger og bøyninger, men vel å merke ikke alle, er det derfor slik at suffikser dissimilerer fra dorsal til labial, mens infikser dissimilerer til koronal fra enten dorsal eller labial, sistnevnte fordi infiksene har hele to nabogrupper å ta hensyn til. I det sentrale avledningssystemet er denne vanlige formvekslingen igjen underordnet en inndeling i flere avledningsklasser basert på mer vilkårlige fonotaktiske egenskaper ved rotformen, og hver klasse har sitt utvalg av allomorfer, delvis avhengig også av stammens morfologiske oppbygning.

Kasussystemet og rolleavledningene

Det er en parallell i form og funksjon mellom nomenets kasusmarkering og de deverbale tredjeordens avledningene, som begge uttrykker ett og samme sett av semantiske og grammatiske roller, i et enkelt og nyttig system som, i likhet med de førsteordens avledningene, har ringvirkninger for verbklasser, argumenststruktur og stemmeveksling. Vi har fem kasusroller, markert med hver sin endevokal, hvor de tre primære vokalene representerer kjerneargumenter, mens de to sekundære representerer tillegg og perifere argumenter. I avledningssystemet går de samme fem vokalene igjen, med samme symmetriske ordning, og uttrykker personer og ting som kjennetegnes av at de innehar en bestemt kasusrolle i forbindelse med hendelsen uttrykt av verbrota. I tillegg har hver av avledningene en tellelig og en utellelig utgave. De saktonske kasusene, og de parallelle avledningene, er navngitt på en systematisk og litt uvanlig måte, blant annet fordi kjerneargumentenes kasus er uavhengig av hvilket som er subjekt og hvilket som er objekt.

Egennavn og unikumsendelsen

I Saktonas utgjør egennavn og personlige pronomen en grammatisk underklasse som vi velger å kalle unikumsnomen, fordi de har til felles at de i en gitt kontekst viser til en unik referent, noe som medfører at kategoriene bestemthet og spesifisitet blir irrelevante, og kan vike for et spesielt avsluttende suffiks som markerer disse nomenene annerledes. Det spesielle suffikset omdefinerer flere av de forutgående bøyningene, slik at endelsen blir en egen unikumsendelse, med blant annet en eierleddsform som tillater mer fleksible eiendomsuttrykk enn hva som er mulig med vanlige nomen, i tillegg til at flertallsbøyningen tolkes på en måte som er nyttigere i denne sammenhengen, og mer i samsvar med slik det uansett ofte må tolkes ved personlige pronomen. Unikumsformen oppfører seg som avledning når den markerer egennavn og personlige pronomen, men brukes også som bøyningsform av fellesnavn, et fenomen vi kaller unike fellesnavn, og regnes uansett teknisk sett som en bøyningsform, fordi den dannes med et suffiks utenpå andre bøyninger.

Tempussystemet og relative tider

Vi har fem tempus, markert med hver sin vokal i en naturlig rekkefølge fra to fortidige tempus til to fremtidige tempus, med den nåtidige presens i midten. Det spesielle her er at de tre primære vokalene markerer absolutte tempus, mens de to sekundære vokalene markerer relative tempus, hvor sistnevnte er fortid eller fremtid relativt til en absolutt henholdsvis fremtid eller fortid, uttrykt i en forutgående eller overordnet setning. Systemet er selvsagt ikke fullstendig uten også andreordens fortid og andreordens fremtid, så disse to uttrykkes ved å kombinere de absolutte tempusvokalene med et felles, nokså abstrakt prefiks, slik at vi til sammen kan uttrykke tre absolutte og fire relative tempus, hvor sistnevnte fordeler seg på to kontra-tempus og to ultra-tempus, som vi velger å kalle dem. Inndelingen i et fortids- og et fremtidssystem, med hver sin andreordens fortid og fremtid, finnes i mange språk, men vanligvis ikke helt symmetrisk, og ofte beroende på én eller flere perifrastiske konstruksjoner.

Matrisen av relative aspekter

Hendelser plasseres i tid gjennom to trinn, nemlig tempus, absolutte eller relative, til tidfesting av en situasjon, og relative aspekter til tidfesting av en hendelse med hensyn til en situasjon. I mange tilfeller sammenfaller situasjonstid og hendelsestid, og dette uttrykkes med bruk av tempus alene, uten noe relativt aspekt, mens i andre tilfeller utspiller en hendelse seg i forkant eller etterkant av, eller pågår samtidig med, en situasjon, noe vi kaller førtid, ettertid og samtid, som et relativt motsvar til tempusenes fortid, fremtid og nåtid. Situasjonen er noe som kan plasseres helt nøyaktig på tidslinja om man ønsker det, mens hendelsens nøyaktige tidspunkt i forhold til situasjonen er irrelevant, og dette er en viktig rettesnor for riktig bruk av relative aspekter i presens. Formsystemet skiller symmetrisk mellom vanlig og progressiv, aktiv og passiv, indikativ og renarrativ, nøytral og proksimal, og det er litt ulike, men beslektede, former for partisipper kontra stemmebøyde ordformer.

Subjunktivens former og bruksmåter

De to store verbmodusene, utenom vanlig indikativ, er subjunktiv og hypotetisk, som typisk uttrykker henholdsvis potensielle og kontrafaktiske hendelser. Men der hypotetisk modus er temmelig enkel både i form og funksjon, og fritt kombineres med alle tempus og aspekter, er subjunktiven mer mangfoldig og interessant. Tempusmarkeringen fortrenges der faktisk på rent fonotaktisk grunnlag, noe som betydningsmessig passer bra, og subjunktiven tolkes generelt, og delvis tvetydig, enten aspektuelt eller temporalt, hvorav bare sistnevnte er forenlig med å markere forskjellige relative aspekter. Uavhengig av dette kan subjunktive verbformer opptre enten selvstendig eller uselvstendig, hvor selvstendig bruk er beslektet med imperativ, men med den forskjell at alle personer og tall er tilgjengelige, og at det ikke nødvendigvis er noen forventning om umiddelbar etterfølgelse. De hittil nevnte skillelinjene gjelder stemt subjunktiv, mens det i tillegg finnes en enkel form som også mangler personbøyninger, og hvis hovedfunksjon det er å opptre som første hovedverb, av opptil flere, i en hjelpeverbkonstruksjon.

Gerundium og infinitte setninger

Hendelser nominaliseres ved hjelp av gerundium, en bøyning som gir opphav til en todelt gren av verbets samlede bøyningsmønster, avhengig av hvilke andre bøyninger den ledsages av. Hovedskillet går mellom enkel og stemt gerundium, hvor førstnevnte grammatisk sett er et rent nomen, mens sistnevnte både morfologisk og syntaktisk er en hybrid mellom de to ordklassene. Enkel gerundium uttrykker hendelsen som upersonlig fenomen, og tar valgfritt det passive argumentet i form av eierledd. Stemt gerundium kjennetegnes på sin side av at den fremdeles har en subjektrolle, med mulighet for stemmeveksling, og den danner dette språkets infinitte nominalsetninger, i generisk eller subjunktiv utgave. Utad opptrer den som nomen, men innad tar den argumenter og adjunkter på vanlig måte, bortsett fra subjektet, som det gjelder litt mer komplekse, men praktiske regler for. Relevante faktorer er modus, samt oversetningens argumentstruktur, og gerundiumens subjekt er ofte koreferensielt med overordnet subjekt eller indirekte objekt.

De mange forskjellige modusene

Språket har ganske mange moduser, skjønt antallet avhenger litt av om man regner med kun de som markeres i selve verbformen, eller også enkelte som markeres med partikler som tross alt ikke utgjør noen enhetlig klasse av funksjonsord. Subjunktiv og hypotetisk modus er de to mest brukte, men i tillegg er det en del mer sporadiske moduser, og blant disse har vi imperativ og hortativ, for henholdsvis befaling og oppfordring, sistnevnte i alle grammatiske personer. Hos optativ, som uttrykker ønske, finner vi et av mange eksempler på at en del moduser kan kombineres, i dette tilfellet med enten indikativ, subjunktiv eller hypotetisk, en trio som også går igjen i spørsmål og betingelser. Noen spesielle fenomener er renarrativ modus, for gjenfortelling, som er integrert i suffiksene for relative aspekter, og admirativ, for overraskelse, som ikke er del av, men likevel forutsetter de nevnte suffiksene. Øvrige, mindre kompliserte moduser, er energisk, for overbevisning, og konjurativ, for underforståtthet, samt at det bør nevnes at både admirativ og optativ har både en vanlig og en intensiv utgave.

Stemmevekslingens rollesymmetri

Passiv stemme går vanligvis ut på at det opprinnelige objektet ved et transitivt verb forfremmes til subjekt og bytter kasus i henhold til dette, mens det opprinnelige subjektet forsvinner helt eller kan beholdes på en formelt sett mer omstendelig måte, og uansett slik at det passive verbet er intransitivt. I dette språket er de to konstruksjonene mye mer symmetriske, i den forstand at argumentene markeres med samme kasus i passiv som i aktiv stemme, og at deltageren bak det aktive subjektet uttrykkes på en nesten like enkel måte i passiv stemme, sjønt uten enkelte av det direkte objektets morfologiske privilegier. Dette henger sammen med at de aktuelle kasusene representerer semantiske snarere enn grammatiske roller, og som følge av dette er klassen av intransitive verb delt mellom de som tar aktiv stemme og subjekt i aktiv kasus, og de som tar passiv stemme og subjekt i passiv kasus. Skillet mellom aktive og passive intransitiver er viktig bla. for å skille konsekvent mellom to ellers tidvis sammenfallende refleksive avledningsrekker.

Egenskapsverb og fasetteringene

I Saktonas er ord som betegner egenskaper fordelt på to forskjellige ordklasser, nemlig egenskapsverb og leksikalske adjektiv, på den måten at alle avledninger er adjektiv, mens rotordene tilhører den ene eller den andre klassen i henhold til semantiske kriterier. Egenskapsverbene omfatter da alle gradérbare rotord bortsett fra betegnelser for fysiske dimensjoner, mens ugradérbare rotord samt avledninger er leksikalske adjektiv. I attributiv funksjon er det ingen forskjell på de to, men der egenskapsverbene benytter vanlige finitte verbformer, har adjektivene til felles med nomen at tilordning av egenskap uttrykkes ved hjelp av statiske og dynamiske bindeverb. Egenskapsverbene på sin side, er i sin enkleste form en type statiske verb, men skiller seg fra andre verb ved at den rene stammen, i kombinasjon med nominal endelse, kan brukes som attributivt adjektiv. Og to rekker av valensendrende avledninger, en refleksiv og en kausativ, brukes hos egenskapsverbet helt spontant og regelmessig, dvs. på samme måte som bøyninger, noe som gir opphav til et stort antall hovedsaklig dynamiske former omtalt som egenskapsverbets fasetteringer.

Gradbøyningene og deres inndelinger

Morfologisk gradering tar form av et felles bøyningsmønster for egenskapsverb, uavledede leksikalske adjektiv, og pronomen for mengde og antall, hvorav egenskapsverbene riktignok står for de aller fleste av de gradérbare leksemene. Egenskaper uttrykt med andre ordtyper, i praksis deverbale adjektiv og egenskapsverbets fasetteringer, som ikke i seg selv er egenskapsverb, graderes perifrastisk, ved hjelp av et gradssadverb underlagt det samme bøyningsmønsteret. Gradbøyningene omfatter en ekvativ og fire komparativer, hvor sistnevnte tolkes naturlig superlativt avhengig av den grammatiske konteksten, og grunnen til at det er så mange komparativer er at de utgjør krysningene av to ekstra semantiske dimensjoner. I første omgang lokale kontra globale grader, hvor de globale har uspesifisert referansenivå, og må tolkes i lys av allmenn oppfatning eller det videre kulturelle bakteppet. Mer interessant er imidlertid skillet mellom hevende og senkende grader, hvor de senkende uttrykker at det sammenlignede nivået er lavere enn referansenivået, samtidig som begge nivåene ligger på samme side av det konseptuelle nullpunktet.

Leddstilling og informasjonsstruktur

Takket være kasusmarkeringen, kan setningsleddenes rekkefølge lett varieres uten fare for forveksling av semantiske og grammatiske roller, og en kombinasjon av leddstilling og setningstrykk benyttes til å markere informasjonsstruktur. Mye handler om de pragmatiske rollene tema og fokus, som finnes i mange setninger, også til en viss grad i leddsetninger, skjønt de infinitte er underlagt en del syntaktiske begrensninger. Markert leddstilling går ut på at minst ett forgrunnselement flyttes ut av en nøytral rekkefølge og til setningens begynnelse eller slutt, og fordi fokus i tillegg vektlegges prosodisk, er det uavhengig av markerthet også mulig med omvendt leddstilling, noe som endrer toppstrukturen fra tema pluss rema til fokus pluss formodning. Forutsatt at verken tema eller fokus er selve verbet, fungerer dessuten verbstillingen som en uavhengig dimensjon, til markering av setningens rolle i den aktuelle tråden i fortellingen. I setninger med verb pluss subjekt og objekt bidrar dette til å utnytte alle de logisk mulige rekkefølgene, og de kan stilles opp på kombinatorisk vis i en ryddig matrise med tre semantiske dimensjoner.

Det personlige referansesystemet

Grammatiske personer, med tilhørende tall, klusivitet og respekt, er representert både ved personlige pronomen og ved subjektbøyninger på det finitte verbet, og alle de semantiske skillelinjene er helt parallelle mellom disse to systemene. Alle kombinasjoner av person og tall forekommer, men det er ikke noe skille mellom kjønn, noe som egentlig skyldes praktiske hensyn i språksystemet, og uansett ikke alltid vil være kjent for taleren. Språket er imidlertid rikt på andre mekanismer for referansesporing, deriblant markering av veksel-referanse for subjekter i sideordnede setninger. Og i leddsetninger er det mulig å angi logoforiske referenter, dvs. som viser til et bestemt argument i oversetningen, ved hjelp av ekstra refleksive pronomen eller, for subjektbøyningenes vedkommende, refleksiv markering av subjunksjonen. Alle de tre grammatiske personene har en vanlig og en refleksiv utgave, hvorav de lokale refleksivene tolkes logoforisk, og de uunngåelige konfliktene mellom de to typene løses gjennom et referensielt hierarki hvor vanlig deiksis og anafor har henholdsvis første og siste prioritet.

Kombinatorikker av funksjonsord

Et trekk som er tett forbundet med at Saktonas er et planlagt språk, er at mange sentrale funksjonsord har en systematisk dannet rotform som avspeiler plasseringen i en matrise av beslektede ord. I tillegg til en del mindre systemer, er det flere ekstra store matriser, deriblant en for proformer og en for lokative funksjonsord, som hver er inndelt i et antall todimensjonale sett, med en akse av rekker og en akse av søyler, som vi har valgt å kalle dem. Disse tre formdimensjonene er representert ved henholdsvis første og andre konsonantgruppe, samt den mellomliggende vokalen, i en standard enstavet rotform, og det forekommer også uformell systematikk innad i konsonantgruppene som underlag for ekstra semantiske dimensjoner. For enkelte av systemene har vi til og med et ekstra lag av kompleksitet, ved at lydformene ikke avspeiler selve den underliggende begrepsstrukturen, men i stedet en nyttig abstraksjon. Nærmere bestemt gjelder dette tallord og slektskapsbetegnelser, som er tilpasset språksystemet ved hjelp av forholdsvis enkle matematiske modeller.