Veiledning

Gjennomgang av oppsettet

Denne oversikten inneholder alle affiksene i språket, samt røttene til mange funksjonsord. Systemet av formativer kan ordnes i et hierarki med mange nivåer, og det er i en oversikt som dette ikke praktisk å yte dem alle rettferdighet. I stedet er grupperingene porsjonert ut i passelige seksjoner, mens øvrige nivåer avspeiles som kolonseparerte ledd i mange av overskriftene. Opplysningsavsnitt som gjelder en bestemt undergruppering har dennes navn i overskriften, og nivåforskjeller mellom slike avsnitt signaliseres også med vannrette skillelinjer.

Under mange av tabellene står merknader om formvekslinger, som lydvilkår, lydvariabler og spesielle begrensninger med hensyn til ordtype. Grupperingsvis følger stedvis små avsnitt om felles egenskaper ved den ene og den andre grupperingen, slik som felles formvekslingsmønstre, kollapsede biakser, og indre analyse (undermorfemer). Kollaps av biakse er et rent typografisk grep vi tyr til av plasshensyn, og går ut på at den minst betydningsfulle aksen i form- og betydningsmessig todimensjonale grupperinger, representeres med et enkelt symbol inni funksjonsangivelsene langs hovedaksen. Merk at i enkelte formsystemer er de hyppigste krysningene umarkerte, uten at dette fremgår av tabelloversikten.

Oppføringene er, i de grupperingene hvor det er relevant, ordnet i kronologisk rekkefølge, dvs. i samme rekkefølge som de skrives og uttales i ordformene. Partikler som bare brukes i perifrastisk bøying, og derfor ikke regnes til noen bestemt ordklasse, sorteres under bøyningene til den ordklassen de bidrar til å bøye. Hver grammatiske funksjon oppgis med etikett (forkortelse) til bruk i morfologisk gloss, betegnelse og lydformer, samt merknader om evt. formveksling (allomorfi). Glossetiketten er ment for den språkspesifikke saktonske glossen (beskrevet annetsteds). I angivelsene av indre struktur, settes grupperingsbetegnelser mellom klammer, mens frittstående funksjoner representeres med sin glossetikett.

Grensetegn som bindestreker, plusstegn, likhetstegn og haker angir forskjellige typer formativer, i henhold til konvensjonelle regler. Tomme allomorfer representeres med det matematiske tomhetstegnet. Det settes krøllparenteser rundt lydsegmenter som faller bort i enkelte kontekster, samt rundt grensetegn for klitikon som av og til opptrer som selvstendig ord. Som ellipse for mellomliggende lydformer, brukes runde parenteser uten innhold.

Prefikser tar etterstilt skilletegn, mens suffikser tar foranstilt. Bundne røtter tar etterstilt skilletegn, for å signalisere at de krever minst ett suffiks. Sammensetningsformer og leddsuffikser, alle etterstilte, tar skilletegn både foran og bak, fordi de på en måte kan anses som rota i det aktuelle ordleddet. Samme regel gjelder for suffikser som utvider en funksjonspartikkel til en bøyelig stamme, samt for interfikser. Undermorfemer tar etterstilt skilletegn hvis de er første bestanddel, og foranstilt hvis de er siste, mens evt. mellomliggende undermorfemer tar skilletegn på begge sider.

Detaljer om glossetikettene

Som glossetiketter brukes forkortelser for de grammatiske funksjonenes betegnelse, med utgangspunkt i det enkelte metaspråk, som her er norsk. For evt. andre metaspråk vil det gjelde litt andre forkortelser, skjønt med de samme betydningene og også en del likheter, ettersom mange av de grammatiske begrepene har internasjonale betegnelser. At vi lager egne forkortelser avhengig av det enkelte metaspråk, er for at de skal passe med de betegnelsene som faktisk brukes i beskrivelsen av språket, og dermed lett forstås. Det medfører selvsagt ulike glosser for ulike metaspråk, men eventuell oversetting fra det ene til det andre, blir bare en rent mekanisk omdanning fra et sett av forkortelser til et annet.

Ved å kombinere små og store bokstaver på en måte som samsvarer med ord og ordledd i funksjonsbetegnelsene, søkes det å øke lesbarheten. I tillegg tar vi da hensyn til at mange skriftfamilier ikke har kapitéler (store bokstaver i liten størrelse), som er det vanlige å bruke, og vanlige store bokstaver tar for stor plass. Det er riktignok teknisk fullt mulig å benytte seg av bare små eller bare store bokstaver, fordi forkortelsene er unike uavhengig av dette skillet, men i offisielle sammenhenger følger vi en norm med veksling mellom små og store bokstaver.

Hvilke bokstaver som er små og hvilke som er store, følger av et enkelt prinsipp: Begynnelsen av et nytt ord eller del av et sammensatt ord i funksjonsbetegnelsen, signaliseres med stor bokstav i forkortelsen (Pascal-notasjon), også når denne forutgås av et tallsymbol. Mange etiketter består av flere delforkortelser, som skrives i ett uten mellomrom. Bokstaver som brukes til nummerering er i glossen alltid små og forutgått av punktum, også når punktumet dermed blir etikettens aller første tegn, selv om de samme bokstavene kan være store og uten punktum i tekst og tabeller.

Flere funksjoner kan dele på en etikett hvis funksjonene er tilstrekkelig like og hver av dem utvetydig i de rette omgivelsene. F.eks. fordi de uttrykker den samme funksjonen i hver sin ordklasse eller fordi det er snakk om to forskjellige, men beslektede funksjoner på hver sitt orddannings- eller analysenvå. Av tekniske grunner må funksjoner med lik etikett kunne skjelnes utelukkende på grunnlag av åpenbare morfologiske egenskaper ved ordformen, slik som tilstedeværelse av bestemte bøyninger eller den aktuelle formativens morfologiske nivå, men aldri f.eks. leksemets ordklasse eller nomenklasse uavhengig av konkrete utvetydige markeringer.