Fenomenet undermorfemer

Morfemet er i språkvitenskapen den minste enheten med både form og funksjon. I denne grammatikken velger vi likevel å dele opp mange morfemer i undermorfemer, og dette tilsynelatende paradokset er tett forbundet med det faktum at Saktonas er et planlagt språk. Det ekstra analytiske nivået er i noen tilfeller nyttig for å forstå språket, og i andre tilfeller for å verdsette det. Vi gir her en utførlig forklaring, men ingen eksempler, fordi fenomenet er synlig gjennom hele grammatikken, som systematiske likheter mellom formativer med beslektede funksjoner, og i tillegg er godt poengtert i oversikten over morfologien.

Formativer med uselvstendige funksjoner

I Saktonas kan mange morfemer analyseres som en kombinasjon av flere undermorfemer, som ikke hver for seg har selvstendig funksjon i ordet eller setningen, men som sammen utgjør en slik funksjon.

For Saktonas vedkommende er nemlig ikke lenger definisjonen av morfemet så entydig, fordi vi stedvis har flere nivåer av grammatiske funksjoner. Det finnes dermed formativer som kun kan tolkes riktig i kombinasjon med bestemte andre formativer, men som likevel har sin egen definérbare funksjon. Undermorfemene er morfologiens svar på fysikkens kvarker, som ikke kan adskilles og aldri forekommer enkeltvis.

Funksjonen til et undermorfem er av og til noe så enkelt som å signalisere en grammatisk kategori, mens et annet undermorfem peker ut et av flere trekk innenfor denne kategorien. Kombinasjonen av de to undermorfemene utgjør et helt morfem. En viktig grunn til at slike tilfeller ikke bare kan avskrives som tilfeldig formlikhet mellom morfemer, er at vi i Saktonas også har hele systemer av funksjonsord fremkommet ved å kombinere både to og tre sett av undermorfemer, og disse systemene er vanskelige å beskrive fornuftig uten det ekstra analytiske nivået.

Undermorfemenes lydlige og funksjonelle natur

Alle undermorfemene er enten en vokal eller en konsonantgruppe, enkel eller sammensatt, og de fleste av de affiksene som består av både en vokal og en konsonantgruppe, består av to undermorfemer.

Som det fremgår mange steder i grammatikken, er bruken av vokaler og konsonantgrupper som hver sin kobinatoriske akse i oppbyggingen av affikser og systematiske rotformer, et sentralt trekk ved det saktonske språket, og noe som er utnyttet til fulle.

Merk at selv om de sammensatte affiksenes funksjon må kunne deles i to kombinasjonsdeler, kan det godt hende at en av disse delene i seg selv er to funksjoner uttrykt med samme form. Med andre ord kan også undermorfemer, ikke bare morfemer, ha kumulativ funksjon. Vi har valgt å aldri dele sammensatte konsonantgrupper inn i flere undermorfemer, til tross for stedvis innbyrdes systematikk, for å unngå potensielt flere nivåer av undermorfemer med lokale akser avhengig av verdiene på øverste nivå, samt fordi det ville krevd egne formvekslingsregler bre for dette formålet.

Det er ikke alltid opplagt hvilke morfemer som kvalifiserer til videre oppdeling, men det viktige er å fange opp de mønstrene som finnes i språket, samt hva som virker naturlig. Et spesielt tilfelle er de førsteordens avledningsinfiksene, hvor hvert av de to undermorfemene faktisk representerer et betydningskomponent på ordnivå, men likevel ikke gis morfemstatus. Grunnen er at det nye ordets betydning dannes i ett enkelt trinn, hvor de to komponentene først kombineres med hverandre og deretter anvendes på utgangsordet på idiomatisk vis.

Vi skal forøvrig si at vi ikke kan ha nullformativer på undermorfemnivå, slik at en del spesielle formativer som anvendes på kun ett eller noen få funksjonsord, må tolkes som bøyninger snarere enn som undermorfemer av en analyserbar funksjonsrot. Dette gjelder når den aktuelle formativen har en umarkert motpart, dvs. at den ikke tilhører en kategori som alltid markeres. Unntaket er når det er mulig å legge til et ekstra undermorfem for å modifisere betydningen til et annet. Forøvrig skilles det ikke mellom rot og affikser på undermorfemnivå.