Anvisninger

1. Etikettering

1.1. Homonymer

Homonyme, dvs. formlike røtter nummereres med vanlige tallsymboler, og homonymenes rekkefølge er helt tilfeldig, siden de alle er likeverdige og betydningsmessig urelaterte.

1.2. Ordklasse og underklasse

Ordklassen fremgår i stor grad av ordets oppslagsform og av oversettelsen, men opplyses likevel med en egnet forkortelse, og for verbenes vedkommende dessuten verbklasse, og disse forkortelsene finnes opplistet i tilknytning til oversikten over morfologien.

2. Orddanningstyper

2.1. Konvertering

Når to oppslagsord er beslektet ved konvertering, noe som i dette språket forekommer bare etter ganske snevre kriterier, merkes konvertitten, dvs. det siste av dem, med en spesiell etikett.

2.2. Avledninger

Til venstre for hver avledning står en indeks som symboliserer det grammatiske trekket, på det første nivået i form av et tall og en bokstav, og på lavere nivåer i form av en forkortelse oppgitt i oversikten over morfologien.

2.3. Sammensetninger

De vanlige, såkalte funksjonelle sammensetningene indekseres med plusstegn, som i fonologisk transkripsjon markerer grensa mellom sammensetningsleddene, mens diminutive sammen-setninger indekseres med krokodilletegn.

2.4. Binominale leksemer

Binominale leksemer, som egentlig også er en type sammensetninger selv om de har en annen prosodisk status enn de funksjonelle og de diminutive, indekseres med et totall.

3. Oppslagsformen

3.1. Passive intransitiver

Enkelte intransitiver tar passiv stemme. I ordlista signaliseres dette ekstra ved at den ortografiske oppslagsformens passive endelse får bindestrek mellom suffiksene for tempus og stemme.

3.2. Massive nomen og hekting

Såkalte massive nomen markeres med et prefiks, som for å unngå å forkludre alfabetiseringen plasseres bakerst, adskilt fra stammen med et komma. Samme metode benyttes for hektede, som alltid hektes på enten et personlig pronomen eller, i deres fravær, et spesielt nøytralt prefiks.

4. Oversettelsen

4.1. Fasetter

Oversettelsen skrives som en rekke av opptil flere fasetter, adskilt av komma, som hver for seg er en mulig oversettelse av det aktuelle leksemet, avhengig av kontekst. Fasettene danner et kontinum som til sammen tegner opp et bruksområde.

4.2. Polysemer

Noen oppslagsord kan ha flere adskilte og samtidig beslektede betydninger, og disse polysemene listes opp etter hverandre og nummereres med vanlige tallsymboler. Hvert polysem kan igjen bestå av flere fasetter, som beskrevet lenger opp.

4.3. Note om egenskapsverb

Mange egenskaper er ikke kodet med adjektiv, men i stedet med såkalte egenskapsverb. Imidlertid velger vi å oversette disse på samme måte som adjektiv.

5. Utfyllinger

5.1. Syntaktiske utfyllinger

Syntaktiske utfyllinger settes mellom krøllparenteser, og består av ubestemte pronomen og lignende som plassholdere for andre ord og fraser som er grammatisk påkrevd i en virkelig setning, og som det er naturlig, f.eks. for tydelighetens skyld, å ta med i oversettelsen.

5.2. Semantiske utfyllinger

Semantiske utfyllinger settes mellom klammer, og består av ord og fraser som grammatisk sett kan inngå i oversettelsen, men som er valgfrie og som regel naturlig utelates. Hvis den samme utfyllingen er relevant for flere betydningsfasetter, opptrer den bare én gang.

6. Tilleggsopplysninger

6.1. Avgrensninger

En betydningsavgrensning oppgis i foranstilt parentes, og opplyser om bruksområdet til et leksem, for å unngå forveksling med andre betydninger med samme oversettelse, eller fordi det er snakk om et mer spesialisert leksem som det er naturlig å klassifisere.

6.2. Forklaringer

Oversettelsen av leksemet skrives så utfyllende som mulig. Likevel er det ofte nødvendig med en ekstern forklaring for at betydningen skal forstås helt riktig, og denne, som ikke grammatisk sett er en naturlig del av oversettelsen, skrives i etterstilt parentes, med eller uten oversettelse foran.