|
Undermeny
Saktonas 0.6?
Ut av boka
|
Undermeny

1. Lyder og alfabet:
12. Tulaktas-alfabetet

Alternativer
  • siksa tulaktuavas 'Tulaktisk modus'

1.12.1. Grunnprinsipper

Alle de ca. 50 tegnene i Tulaktas er avledet av en stående, avlang og tokamret urform, inndelt i sju like lange segmenter, og det enkelte tegn dannes ved å fjerne ett eller flere av disse.

Urformen er normalt omtrent dobbelt så høy som den er bred, og ser dermed ut som to tilstøtende kvadrater eller sirkler. Takket være sitt felles opphav, passer alle tegnene i Tulaktas veldig godt sammen.

Figur nr. 1.12-a: Tegndannelsen: realisering av urformen
Tegndannelsen: realisering av urformen.svg

Formenes vilkår

Alle tegnformene tilfredsstiller et knippe vilkår, og nesten alle formene som tilfredsstiller disse er utnyttet i Tulaktas. For det første må alle de benyttede segmentene henge sammen, og for det andre må alle leddene langs én stender og én bjelke være benyttet. Unntaket fra dette siste er tegnet for setningstrykk, presentert senere, som ikke er del av selve alfabetet. I tillegg til de to generelle formvilkårene, finnes det vilkår som tjener til å skille mellom bokstaver og tallsymboler, noe som behandles litt senere.

Figur nr. 1.12-b: Noen sentrale begreper i tegnsystemet
Ledd Stender Bjelke
Grensepunktet mellom to segmenter To etterfølgende loddrette segmenter Betegnelsen for et vannrett segment

Avstand mellom bokstavpar

Fra et typografisk ståsted er det faktum at alle tegnene har tyngdepunktet på samme side veldig gunstig, fordi det medfører at det aldri er nødvendig å justere den tekniske avstanden mellom bestemte bokstavpar for at den optiske avstanden skal holdes konstant. Dette er helt vanlig for skrifter av det latinske alfabetet, men ikke for tulaktiske skrifter, annet enn ved eventuelle kunstferdige varianter med særlig avvikende former.

: Tegnenes anatomi: generell
: Tegnenes anatomi: spesialisert

1.12.2. Tabelloppsett

I tabellen under er alle bokstavene og tallsymbolene i Tulaktas stilt opp på systematisk vis. De fem vokalene står etter hverandre i kolonnen lengst til venstre, og parvis lignende konsonanter og tallsymboler står symmetrisk om den midtre raden. Av plasshensyn inneholder de fleste cellene to tegn, hvorav et tallsymbol til venstre og en bokstav til høyre, samtidig som tallverdien og lydskriften for bokstavnavnets uttale er oppgitt henholdsvis over og under de to tulaktiske tegnene. Det er forøvrig intet skille mellom små og store bokstaver.

Den alfabetiske rekkefølgen, som brukes blant annet i oppramsing av alfabetet og til sortering av ordlister, går ovenfra og ned kolonne for kolonne fra den lengst til venstre og bortover mot høyre, noe som også i all hovedsak avspeiles av tallverdiene. I den sammenheng er det imidlertid et par avvik. For det første fordi to av tallene er symbolisert i den midtre raden uavhengig av deres plass i den logiske rekkefølgen, og for det andre fordi en av kolonnene for det meste består av basesymboler, som ikke er del av selve tallrekka.

Figur nr. 1.12-c: Bokstavene
 
i
i
1
1
y
a-y
B-10
s
s-i
 
N
ŋ-i
8
8
n
n-i
12
C
m
m-i
 
e
e
2
2
v
ʋ-e
B-5
z
n-z-e
6
6
g
ɡ-e
9
9
d
d-e
13
D
b
b-e
 
a
a
3
3
r
ɾ-a
0
0
4
4
l
l-a
 
x
ʔ-a
 
I
 
o
o
 Ingen
bokstav
her
B-8
j
n-ʒ-o
7
7
k
k-o
10
A
t
t-o
14
E
p
p-o
 
u
u
5
5
w
a-w
B-16
c
ʃ-u
 
K
kʼ-u
11
B
T
tʼ-u
15
F
P
pʼ-u
Grunnen til at bokstavenes rekkefølge går nedover kolonnene i stedet for bortover radene, er at det i konturskrifter ville sett rart ut om alle de "oppovervendte" og alle de "nedovervendte" tegnene sto etter hverandre. Samtidig kan vi av hensyn til symmetriene ikke bytte om rader og kolonner. Vannrett symmetriske tegn, samt tegn som ikke kan speiles vannrett uten også å speiles loddrett, er utnyttet bare som tall eller bare som bokstav, mens de fleste andre har to speilvendte utgaver, én som det ene og én som det andre. Når det gjelder det spesielle tegnet helt til høyre i den midtre raden, som det ikke er angitt verken lyd- eller tallverdi for, opptrer dette i en bestemt kontekst i stedet for en annen bokstav, som beskrevet senere i forbindelse med stavereglene.

Noen bemerkninger om bokstavformer

Vokalene er systemets eneste vannrett symmetriske tegn, mens den midtre raden inneholder de tegnene som er loddrett symmetriske. Vokaltegnene utgjør den i dette systemet nøyaktige mengden av usluttede tostendrede tegn, dvs. tegn med to hele stendere, hvor ikke begge kamrene er lukkede. For konsonantene er oppsettet slik at vi for en stor del har artikulasjonssted kolonnevis og artikulasjonsmåte radvis. I praksis vil forøvrig tegnene som brukes ofte være avrundede i kantene, men vi har her valgt å presentere dem i deres prototypiske utgaver for å tydeliggjøre logikken bak dem.

1.12.3. Tallsymbolene

Bortsett fra null, symboliseres alle tallene med tegn som er speilvendte av konsonantene.

Figur nr. 1.12-d: Vilkår for bokstaver og tallsymboler
Bokstaver Tallsymboler
Bokstavene er høyrevendte, fordi de har den tyngste siden mot venstre, og derfor kan sies å peke mot høyre. Tallsymbolene er venstrevendte, fordi de har den tyngste siden mot høyre, og derfor kan sies å peke mot venstre.
Den tyngste siden, om da ikke begge sider er like tunge, er den som har en hel stender, eller - hvis det ikke finnes noen slik - den som utnytter alle tre leddene i høyderetningen.

I tillegg til at dette gjør systemet enhetlig, er det nyttig blant annet fordi det medfører at alle kombinasjoner av tallsymboler tar seg like bra ut som alle kombinasjoner av bokstaver. Dessuten blir det visuelt sett uproblematisk å kombinere tall og bokstaver så lenge tallsymbolet kommer først, slik det f.eks. alltid er i algebraiske uttykk. Når det er behov for omvendt rekkefølge, brukes ganske enkelt bindestrek mellom bokstav og tall.

Figur nr. 1.12-e: Tegndannelsen: bokstaver og tallsymboler
Tegndannelsen: bokstaver og tallsymboler.svg
Her vises eksempler både på høyre- og venstrevendte tegn, og på tegn som er vannrett symmetriske, og hvor det derfor er tilfeldig om det er bokstav eller tallsymbol.

Base-symbolene

Fordi det saktonske språksystemet har iboende støtte for bla. heksadesimale tall, er det behov for et stort antall tallsymboler. Alfabetet inneholder også en egen kolonne med symboler som angir basen for en etterfølgende tallangivelse, gjerne med apostrof mellom. Denne mekanismen er ment å brukes når tallet opptrer inni en flytende tekst, dvs. ikke i matematisk sammenheng, hvor basen kan være en hvilken som helst, ikke bare én av de fire som er definert her.

1.12.4. Tegnkonturer

I Tulaktas er tegnkontur valgfritt, og dermed har vi et viktig skille mellom konturskrifter og konturløse skrifter.

Ikke alle skriftfamilier egner seg både med og uten kontur.

Et skrifttegn identifiseres ved hjelp av sin form, som kan brytes ned til struktur og kontur. Strukturen er den indre utformingen, og i Tulaktas er denne alene om å definere det enkelte tegn, fordi de alle fyller diagonalen i det samme rektangulære rommet, slik at en rekke av tall eller bokstaver i utgangspunktet ser ganske jevn ut. Imidlertid er det lettere å skjelne det ene tegnet fra det andre - og dermed lese teksten - hvis man tilfører kontur, som er ytre utforming. Konturene tar form av forlenging av løse ender oppover eller nedover, og detaljene rundt dette er utdypet i en egen teknisk seksjon.

Figur nr. 1.12-f: Tegndannelsen: konturforlengelser
Tegndannelsen: konturforlengelser.svg
Forlengelsene finner sted både oppover og nedover, og av og til begge deler i samme tegn, selv om det her av estetiske hensyn vises bare tegn med nedovervendte forlengelser.

1.12.5. Tabelloppsett med konturer

Under vises det samlede settet av bokstaver og tallsymboler slik de ser ut med full kontur. Som nevnt kan de rette forlengelsene ta ulike former. Her har vi valgt å vise konturene med punktering (prikker), fordi dette er tydeligere enn staver.

Figur nr. 1.12-g: Bokstavene: med kontur
 
i
i
1
1
y
a-y
B-10
s
s-i
 
N
ŋ-i
8
8
n
n-i
12
C
m
m-i
 
e
e
2
2
v
ʋ-e
B-5
z
n-z-e
6
6
g
ɡ-e
9
9
d
d-e
13
D
b
b-e
 
a
a
3
3
r
ɾ-a
0
0
4
4
l
l-a
 
x
ʔ-a
 
I
 
o
o
 Ingen
bokstav
her
B-8
j
n-ʒ-o
7
7
k
k-o
10
A
t
t-o
14
E
p
p-o
 
u
u
5
5
w
a-w
B-16
c
ʃ-u
 
K
kʼ-u
11
B
T
tʼ-u
15
F
P
pʼ-u
At vokalene ikke forlenges, er nyttig fordi de da skiller seg fra de fleste konsonantene i tekstbildet, slik at det blir lett å lokalisere stavelser. Bare en håndfull konsonanter og tallsymboler, samt et trykkmarkerende ekstrategn som presenteres senere, tar ikke forlengelse av noe slag.

Teknisk

1.12.6. Detaljerte konturregler

Konturskriftene i Tulaktas er underlagt et felles sett med konturregler som beskriver noen både nødvendige og tilstrekkelige modifikasjoner av tegnenes underliggende former:

Figur nr. 1.12-h: Konturregler for alfabetet
Forlenging av halvstendere
Hvis over- eller underkroppen til et tegn har kun én av de to mulige halvstenderne, forlenges denne et stykke oppover eller nedover, typisk mellom en halv og en hel ganger høyden av det indre kammeret.
Krokformede ender
Hvis den aktuelle halvstenderen er tilknyttet en endebjelke 1, blir denne følgelig liggende et stykke lenger ut, dvs. høyere eller lavere, avhengig av om vi befinner oss på over- eller undersiden av tegnet.
Staver eller punktering
Hvis det derimot ikke finnes noen endebjelke på det aktuelle stedet, forlenges halvstenderen enten kontinuerlig, dvs. at den ganske enkelt strekkes et stykke, eller diskontinuerlig, dvs. med en prikk eller lignende.
Noen spesielle unntak
Enkelte tegn er av estetiske grunner, og som vist i tabellen, unntatt fra konturreglene, dvs. at de ikke forlenges verken på den ene eller den andre måten, selv om de i utgangspunktet oppfyller kriteriene.
  1. En 'endebjelke' er en bjelke med en fritthengende ende.